Kontrastmetoder for lysmikroskopi
Viser 163–216 av 221 resultater
-
M-175 roterende plate, for polarisasjonssett for B-380 og B-290
-
M-175.1 dreieskive, for polarisasjonssett for 233 x 147 mm bord
-
M-181 fasekontrastsett, IOS planobjektiver 10x, 20x, 40x, 100x med mørkt felt (tørt) og lyst felt
-
M-185 mørkfeltkondensor, oljefri for B-380
-
M-613 polarisasjonssett (kun filtre), for B-500
-
M-677.1 fluorescensfiltersett (uten filterblokk) (IM-3FL4)
-
M-678.1 fluorescensfiltersett, UV-DAPI for XDS-3FL4 (uten filterblokk)
-
M-797 fluorescensenhet for IM-3, HBO 100W, B & G filtersett, 2-posisjons filterkrok
-
M-798 fluorescensenhet for IM-3, HBO 100W, B&G filtersett, 4-posisjons filterkrok
-
M678 fluorescensfiltersett, DAPI UV for XDS-3FL (filterblokk inkludert)
-
Mørkfeltglass, enkelt, 4X-40X
-
Mørkfeltkondensor, olje
-
Mørkfeltmodul med irisblender for SMZ-140 stereomikroskoper
-
Myko fluorescensbelysning
-
PL S100x / 1,25 oljeimmersjonsobjektiv med irisblender. WD 0,33 mm
-
Polarisasjonsfilter Ø 32 mm, BB.9732 (BioBlue.lab)
-
Polarisasjonssett (filter + dreieskive)
-
Polarisasjonssett AE 5155, innstikkanalysator, liten roterende plate (75 x 50 mm) for kryssbord. (BioBlue)
-
Polarisasjonssett AE.5601, analysator for skuff, polarisasjonsfilter (BioBlue)
-
Polarisasjonssett M-174.1, kun filtre (for B-390-serien)
-
Polarisasjonssett, 2 stk, (GM-171) (SMZ-171)
-
Polarisasjonssett, innsatsanalysator, liten roterende plate (100 x 65 mm) for plate, AE.5158-P (EcoBlue, BioBlue)
-
Polarisasjonssett, rund scene, integrert polarisasjonsfilter, SB.9524 (StereoBlue)
-
Polarisasjonssett, rund scene, integrert polarisasjonsfilter, skrubar analysator, SB.9520 (StereoBlue)
-
Polarisasjonssett, rund scene, skrubar analysator, SB.9525 (StereoBlue)
-
Polarisasjonsutstyr (SMZ-171)
-
Polarisator (AE2000 MET)
-
Polarisator (BA 410E) som festes til kondensoren
-
Polarisator (BA310, BA 410E) som festes til lyskilden
-
Polarisator for BA-310MET
-
Polarisator for okular, AE.5154 (EcoBlue, BioBlue)
-
Polariseringsfilter, IS.9601, for iScope, enkelt roterende polarisator, fast polarisator
-
Polariseringssett (2 deler) (GM-168)
-
Polariseringssett (kun filtre) M-155 (B-150)
-
Polariseringsutstyr (N2GG) (SMZ-140)
-
Revolver 5 ganger M-1044, POL
-
Roterende fasekontrastkondensator, 5 valg (lyst/mørkt felt, PH1, PH2, PH3)
-
Senterings teleskop Ø30 mm, M-1004.N
-
Senteringsmikroskop for M-1380 fasekontrast, Ø23 mm
-
ST-040 kondensor for svart bakgrunn
-
ST-088.1 Polarisasjonssett (filter og roterende bord) (SZN/SZM LED)
-
ST-201 irisblender for OPTIGEM 1 og 2, kun mørk bakgrunn
-
ST-202, polarisasjonsanalysesett for OPTIGEM-2
-
Standardtubus AE.5120-2 (Revisjon 2), 23,2 mm, (Oxion)
-
Støvdeksel (BA-310 POL)
-
Svart bakgrunn med irisblender (SMZ-171)
-
Svart bakgrunnsmodul, NZ.9040 (Nexius)
-
SZX2-CDF Svart bakgrunn Bruk
-
SZX2-CPO polariserende innsats
-
Tom filterblokk IS.9749-3, for 3-posisjons fluorescenssystem for iScope
-
Tom fluorescensfilterblokk for M-1164 (B-1000 FL HBO)
-
Tomt sett for fluorescensfiltre (BA410E, AE31E)
-
Tørr svart bunnkondensator, DX.9110 (Delphi-X)
-
U-GAN-objektglass, for giktdiagnose (CX43)
Kontrastmetoder i lysmikroskopi
En transparent biologisk prøve — løk i vann, levende bakterier, ustainede cellekulturer — er i praksis usynlig under et standard lysmikroskop. Lyset passerer rett gjennom uten vesentlig absorpsjon, og bildet gir nesten ingen kontrast. Kontrastmetoder er de optiske teknikkene som løser dette problemet: de gjør faseforskjeller, brytningsindeksforskjeller og strukturelle detaljer synlige uten at prøven trenger å farges eller fikseres.Valget av kontrastmetode avgjør ikke bare bildekvaliteten — det avgjør hva du faktisk kan observere. Det er derfor kontrastoptikk er et av de viktigste valgene når du setter opp et mikroskopsystem for et spesifikt formål.
De fire viktigste kontrastmetodene
Lysfelt – grunnlaget for fargete preparater
Lysfeltsbelysning er standardoppsett i de fleste lysmikroskoper: lyset passerer rett gjennom prøven og samles av objektivet. Metoden fungerer godt for prøver som er naturlig pigmentert eller kjemisk farget — hematoksylin-eosin-fargete histologisnitt, for eksempel, eller jernholdige mineraler i geologi. For levende, ufarget biologisk materiale er lysfeltet derimot lite egnet. Kontrasten er rett og slett for lav til å skille cellemembraner, organeller eller kjernegrenser fra hverandre.
Mørkefelt – strukturer nær oppløsningsgrensen
Mørkefeltsbelysning bruker en ringformet kondensor som sender lys skrått inn mot prøven. Direkte lys når ikke objektivet — bare lys som spres av prøvens strukturer treffer detektoren. Resultatet er lysende objekter mot svart bakgrunn, analogt med støv synlig i en solstråle i et mørkt rom. Metoden er spesielt nyttig for å visualisere bakterier, spirocheter, kolloidale partikler og overflatestrukturer på størrelsesordenen 0,02–0,2 µm, altså under den tradisjonelle oppløsningsgrensen til standard lysmikroskopi. Ulempen er at tykt prøvemateriale kan skape artefakter, og at kontrastuttaket er dårlig i fargete preparater.
Fasekontrast – standard for levende celler
Fasekontrast, utviklet av Frits Zernike på 1930-tallet og belønnet med Nobelprisen i fysikk i 1953, er den dominerende metoden for å observere levende, ufarget cellemateriale. Teknikken utnytter at lys som passerer gjennom biologisk materiale endrer fase, ikke amplitude — bølgene forskyves tidsmessig. En faseringelinnsats i kondensoren og et tilsvarende faseobjektiv konverterer disse faseforskyvningene til synlige amplitudeforskjeller. Celler, kjerner og organeller fremstår med tydelig grå kontrast mot lysere bakgrunn.Fasekontrast krever spesifikke objektiver merket Ph1, Ph2 eller Ph3 og matchende kondensorringinnsatser. Kombinasjonen må stemme nøyaktig: et Ph2-objektiv krever Ph2-kondensorring. Feil matching gir dårlig kontrast og karakteristiske haloartefakter rundt strukturer med høy brytningsindeks.
DIC – differensielt interferenskontrast
DIC (Differential Interference Contrast), også kjent som Nomarski-kontrast etter oppfinneren Georges Nomarski, bruker polarisert lys og prismeoptikk (Wollaston-prisme) for å detektere gradienter i optisk tetthet gjennom prøven. Resultatet er et kvasi-tredimensjonalt bilde med skyggeeffekter som gir inntrykk av relieff. DIC gir svært høy bildekvalitet og egner seg godt for tykke prøver og for preparater som skal dokumenteres fotografisk. Det krever imidlertid polarisatorer, analysator og DIC-prisme i tillegg til spesialobjektiver, noe som gjør det til et dyrere og mer komplekst oppsett enn fasekontrast.
Tilbehør for kontrastoptimering
Kontrastmetoder er avhengige av presisjonsoptikk hele veien gjennom lysgangen. Kondensoren er kritisk: Abbe-kondensoren er standard for lysfelt og fasekontrast, mens mørkefelt krever en kard- eller parabolformet mørkefeltkondensor med numerisk apertur over 1,2. For fasekontrast selges faseinnsatser og faseobjektiver vanligvis som sett i størrelsene Ph1 (10x), Ph2 (20–40x) og Ph3 (100x oljeimmersjon). Et grønt interferensfilter på 546 nm brukes rutinemessig med fasekontrast for å redusere kromatisk aberrasjon og øke kontrasten i svart-hvitt-dokumentasjon.Kondensorer: Abbe for standard bruk, mørkefeltkondensor (NA 1,2–1,4) for mørkefeltsbelysning, fasekondensor med dreietårn for fasekontrastFaseobjektiver og ringinnsatser: Ph1, Ph2, Ph3 — må matche hverandre nøyaktig for riktig kontrastuttakFargefiltre: Grønt interferensfilter (546 nm) for fasekontrast, blåfilter for fargebalansering i lysfeltsbelysningPolarisator og analysator: Nødvendig for DIC og polarisasjonskontrast, plassert henholdsvis under kondensoren og over objektivet
Slik velger du kontrastmetode etter prøvetype
Levende cellekultur uten farging: fasekontrast er førstevalet i de aller fleste laboratorier. Metoden er rask å sette opp, lite invasiv, og gir konsekvent god kontrast på de fleste cellestørrelser fra 5 µm og oppover. Bakterier og mikroorganismer under 2 µm: mørkefelt gir bedre detaljsynlighet nær oppløsningsgrensen, særlig for spiralformede og flagellate organismer. Histologisnitt og fargete preparater trenger standard lysfelt med filtrert belysning — fasekontrast skaper haloartefakter rundt fargete strukturer og bør unngås i disse tilfellene.For vitenskapelig dokumentasjon og publiseringsbilder er DIC foretrukket. Den kvasi-tredimensjonale effekten og den høye detaljrikheten gjør bildene lesbare og informative også for lesere uten mikroskopibakgrunn. Kombinert med en kamera-adapter og eksponeringstid på 1/50–1/200 sekund gir DIC konsekvent skarpe bilder av prøver med tykkelse mellom 5 og 50 µm.






















































